Hennes avhandling sammenlikner en tilsynelatende lik oversettertjeneste mellom tegnspråk og talespråk som formidles av tolker via bildetelefoner og «vanlige» telefoner i tre forskjellige land, USA, Sverige og Norge. Avhandlingen viser at det ikke er uvesentlig hvordan tjenesten er organisert, hvordan den defineres og hvem som har ansvar for den.
Norge har valgt å organisere tjenesten på siden av de ordinære formidlingskanalene. Tjenesten er plassert hos NAV som en utvidelse av den ordinære tegnspråktolk-tjenesten, og telekommunikasjonsaspektet er fraværende selv om langt de fleste oppdragene er oversettelse av telefonsamtaler.
I en kommentar sier generalsekretær Bjørn A. Kristiansen i Norges Døveforbund:
«Doktorgradsavhandlingen til Hilde Haualand er viktig av to grunner; den belyser en særnorsk måte å tilrettelegge samfunnstilbud til døve på. Samtidig er avhandlingen historisk, fordi Hilde Haualand er den første døve som disputerer for doktorgraden. Hun er det beste eksempel på hvordan den nye generasjonen døve kan nå så langt de vil med en naturlig tospråklig oppvekst med tegnspråk og norsk.»
I avhandlingen fremgår det blant annet at i USA er bildetolktjenesten definert som en telekommunikasjonstjeneste som skal sikre alle innbyggerne likeverdige teletjenester. I Sverige er målet for tjenesten å sikre økt tilgjengelighet i samfunnet ved hjelp av telekommunikasjonsteknologi. En konsekvens av disse ulike måtene å organisere tjenesten på er at brukerne inkluderes i ulik grad. I USA blir døve brukere behandlet som forbrukere med klare rettigheter til telekommunikasjonstjenester døgnet rundt. At Norge har plassert tjenesten hos NAV bidrar til en sementering av forståelsen av at funksjonshemmede har spesielle behov, og opprettholder en mental ekskludering av de samme gruppene, hevder Haualand i sin doktoravhandling.
