Historie

Bildet øverst på siden viser det første Landsstyret ved stiftelsen av Norske Døves Landsforbund, 18. mai 1918 (hentet fra Norsk Døvemuseum).

Milepæler i Norges Døveforbunds historie…

Fram til 1980 dreide kampen seg i stor grad om retten til utdanning, arbeid og tekniske hjelpemidler. I de siste 20 årene har kampen i større grad dreid seg om retten til et tilgjengelig samfunn og til kulturelle goder.

• 1918 Norges Døveforbund ble stiftet i Rødbygget i Trondheim.
• 1920 Norges Døveforbunds første landsmøte, i Bergen. Bladet Tegn og Tale kom i gang. (Senere Døves Tidsskrift)
• 1933 Døve skulle få førerkort for bil som hørende, døve skulle få ulykkesforsikring til samme pris som hørende
• 1942 Yrkesskole for døve gutter i Bergen
• 1946 Yrkesskole for døve jenter i Stavanger
• 1951 Døves Trykkeri ble opprettet
• 1951 Verdens døveforbund stiftet i Roma (WFD)
• 1952 Ulykkesforsikring for døve med 50% tillegg (bortfalt i 1980)
• 1965 NDF vedtar å bruke det internasjonale håndalfabetet pluss egne symboler for æ, æ og å.
• 1967 Første Døves Kulturdager i Oslo
• 1968 NDF fyller 50 år.  Tegn og Tale endrer seg til bladet Døves Tidsskrift.
• 1973 – Ål Folkehøyskole og kurssenter for døve og Døves Video i Oslo
• 1978 Det første utdanningskurset for tegnspråk opprettes.
• 1978 store demonstrasjoner, for å få flere utdanning for døvetolker, tegnspråkkurs i NRK, mer teksting av TV programmer
• 1981 Tolketjenesten trådde i kraft fra 1.oktober 1981. (Dette åpnet nye muligheter for høgskole og universitetsutdanning). Døve kunne nå bruke tolk 30 timer i året-
• 1985 NDF oppretter Døves Forlag i Bergen og Døves Video på Ål (senere Døves Media)
• 1988 Lisensstreik mot NRK, tegnspråktolk i TV programmer,, teksting, egne produksjoner på tegnspråk ble innfridd. NDF var først ute med krav om teksting
• Sikre Rødbygget
• 1990 “La døveskolen leve”. Nesten alle spesialskoler ble nedlagt men døveskolene ble igjen
• 1996 40 ukers foreldreopplæring på tegnspråk
• 1996 Norsk Døvehistorisk selskap
• 1997 Nye læreplaner, L97, egne fagplaner for døve, der norsk tegnspråk er førstespråk
• 1998 Tegnspråktolkete sendinger
• 1999 Teater Manu
• 2001 NDF får nye hjemmesider, www.deafnet.no
• 2002 Teater Manu flyttes til Oslo fra Ål
• 2003 Tolketaket blir opphevet. Døve får rett til å bruke tolk etter eget behov.
• 2008 Tegnspråk anerkjennes som eget språk
• 2009 Døvemuseum på Rødbygget åpnes
• 2015 TV2 teksting

hentet fra «NDF 90 år» historiske plukk og «Hva hendte når? Viktige årstall i norsk døvehistorie» fra boka Tegnspråkets fremtid – vårt felles ansvar

Logo gjennom historien

1918, 1968 og nåværende logo

Norges Døveforbunds histore

(Tekst hentet fra Norsk Døvemuseum)

Døve i Norge har vært organisert i et landsforbund siden 1918. Før det fantes det døveforeninger i flere byer. Den første døveforeningen i Norge ble stiftet i Oslo i 1878. Det har vært utkjempet mange kamper med myndighetene siden den gang. Ofte har det tatt lang tid før endringer har skjedd.

Da Norske Døves Landsforbund ble stiftet i 1918, skjedde det på døveskolen i Trondheim. Døvelærer Johannes Berge ble leder. Det var med andre ord tette forbindelser mellom organisasjonen og døveskolene i starten. I den første tiden var det hørende døvelærere og døveprester som satt som ledere i døveforeningene. Etter hvert tok døve selv over flere og flere av vervene i organisasjonen. I 1933 fikk forbundet sin første døve formann i Helmer Moe.
Noen av de viktige sakene i Døveforbundets historie har vært kampen for at døve skal få en best mulig skolegang, tilgang på døvetolker og tilgang til tekniske hjelpemidler. Noen saker har vært så viktige for Døveforbundet at de har valgt å samle seg til demonstrasjoner og streik.

3.Nordiske Døvekongress i Trondheim juli 1924, samlet 500 deltakere

Tegnspråket, dets plass i døveskolene og i samfunnet, har vært en gjennomgående kampsak for Døveforbundet helt siden starten. Da Døveforbundet holdt sitt første landsmøte sommeren 1920 i Bergen var tegnspråkets plass i døveskolen oppe til debatt. Forbundet mente det måtte skje en endring i døveskolenes avvisende holdning til tegnspråket. Det ble debatt. Mange døve mente at det ville være en fordel om det ble gitt opplæring i tegnspråk, og at lærerne ved døveskolen lærte seg å forstå og bruke barnas tegnspråk. Døvelærerne var ikke enig, og det ble deres syn som gikk igjennom. Det gikk ut på at det var greit at døveforeningene begynte å arbeide for at medlemmene skulle lære å bruke et felles tegnspråk for hele landet, men døvelærerne mente at tegnspråk ikke skulle brukes som undervisningsspråk i døveskolene.
Det andre landsmøtet ble holdt i Trondheim i 1924, noen dager før 3. Nordiske døvekongress samlet seg på døveskolen i byen med 500 deltakere. På begge disse samlingene var tegnspråket det viktigste emnet. Landsmøtet fattet et vedtak om at de døves tegnspråk skulle lærers av døveskolens elever ved siden av talespråket, og døvelærerne måtte lære seg å forstå og bruke tegnspråk. Etter et vedtak fra den Nordiske døvekongressen ble det sendt en resolusjon til Kirke- og undervisningsdepartementet med krav om hjelpetegn i taleundervisningen. Men det var fortsatt mye motstand fra hørende i forbundet. Blant annet sendte hovedpresten for døve et eget brev til departementet som undergravde kravene fra forbundet. Det var de hørendes syn som fikk gjennomslag.

Døveforbundet fikk i 1950 i stand et møte med skoledirektøren for abnormskolene, Marie Pedersen. Døveforbundet krevde å få i gang en forsøksordning med tegnspråk som fag ved yrkesskolen i Bergen. Og dette fikk de igjennom. Det ble den første skolen for døve hvor det ble gitt tegnspråksopplæring.

Når det gjaldt tegnspråkets plass i skolen kjempet forbundet på 1960-tallet for at det skulle bli et hjelpespråk i undervisningen. Døveskolenes undervisning ble sett på som lite effektiv. Døveforbundet mente at ved å ta i bruk tegnspråk som hjelpespråk i undervisningen ville det bli enklere for døve å lære talespråket, og det ville også bli lettere å tilegne seg fagkunnskaper. Forbundet kjempet også for at tegnspråk skulle tas i bruk i førskoletilbudet til døve barn, fordi det ville hjelpe barna til en tidligere språklig og følelsesmessig utvikling. Døveforbundet mente læringsutbyttet ville bli bedre og elevenes forståelse øke om døvelærerne kom i gang med å lære seg tegnspråk. I 1967 startet de første tegnspråkkursene opp i regi av Døveforbundet og de fleste som deltok var nettopp døveskolelærere.

På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet skjedde det mye som gjorde at både døve og hørende endret syn på hva tegnspråk er. I 1973 kom den norske døvepsykiateren Terje Basiliers doktorgradsavhandling om døvhet. Den bidro til å avmystifisere det å være døv, og fikk folk til å oppfatte døve som normale mennesker. Doktorgraden vakte også oppsikt i utlandet, og Basilier ble vitenskapelig æresdoktor ved verdens eneste døveuniversitet: Gallaudet i Washington.

Basilier hadde også gjennomført et forskningsprosjekt på slutten av 1960-tallet. Forskningen viste at tegnspråk til støtte i undervisningen utvidet de døves ordforråd og økte deres språklige evner. Dette var forskning som fikk skolefolk til å endre mening om tegnspråkets plass i døveundervisningen.

Da døveforbundene i de nordiske landene møtte til Nordisk døvekongress i 1970, ble tegnspråksopplæring diskutert. Hovedemnet for kongressen var: ” Hvordan skal en kunne minske den døves språk- og kunnskapshandikap?”. Diskusjonene under kongressen la vekt på at det var viktig å ha kontakt med storsamfunnet. Derfor måtte døve bli gode lesere, slik at de kunne tilegne seg kunnskap gjennom aviser og bøker. Tegnspråket ble sett på som en hjelp til å lette talespråk- og skriftspråksinnlæringen. Det ble også argumentert for at foreldre til døve barn måtte få tegnspråksopplæring mens barna var små. Det var ikke noen uenighet om at tegnspråket skulle være et hjelpespråk til tale- og skriftspråket, men tegnspråket ble sett på som helt nødvendig for å gjøre noe med gapet mellom døve og hørendes kunnskapsnivå. Midt på 1970-tallet kom det ut fire små barnebøker med tegnspråksillustrasjoner. Kursopplegg for foreldre med døve småbarn ble også utviklet. Det ble laget hefte og video til foreldrekurset.

På slutten av 1970-tallet ble begrepet ”døv bevissthet” lansert fra Sverige. Døve svensker jobbet også for at tegnspråket skulle anerkjennes som et selvstendig språk. Mange døve i Norge mente dette gikk for langt, mens andre opplevde dette som en frigjøring. Døveorganisasjonene i Norden var uenige både seg imellom og innad i de enkelte lands forbund.

Utover på 1980-tallet viste flere og flere forskere til at tegnspråk måtte regnes som et fullverdig språk, og døve sees som tospråklige. Dette mente Døveforbundet måtte få konsekvenser for undervisningen i døveskolene. Også tegnspråkskursene som forbundet arrangerte måtte legges om som følge av denne forskningen. Hittil hadde lærene ved kursene undervist i et tegnspråk som nå ble kalt tegn til tale

Døve hadde liten innflytelse i døveskolene før de organiserte seg. Det har riktignok gjennom hele døveskolehistorien vært ansatt døve ved skolene. Både i driften av internatene og i praktiske fag, sjeldnere i teorifagene.

Det var en seier for forbundet da myndighetene på 1930-tallet sa seg enig i at døveskolenes tilsynskomiteer skulle ha en døv representant. Døve tilsynskomitémedlemmer oppdaget flere forhold ved døveskolene som de hørende medlemmene overså, for eksempel at døve ansatte fikk dårligere lønn enn hørende.

Som en følge av andre verdenskrig var det blitt lange ventelister for å få plass på døveskolene. Skolene var overfylte og barna ble gående uten språkopplæring. Døveforbundet ønsket derfor at disse barna skulle få et førskoletilbud, og i 1950 åpnet den første barnehagen for døve i Oslo. I 1942 åpnet det en yrkesskole for døve gutter i Bergen. Døveforbundet hadde kjempet lenge for et videre skoletilbud for døve. I 1946 fikk døve jenter yrkesskole i Stavanger.

Da Landsmøtet samlet seg i Bodø i 1953 var det første gang et landsmøte ble holdt i Nord-Norge. Det ble vedtatt og sendt en resolusjon til Kirke- og Undervisningsdepartementet om å få døveskole i Nord-Norge. Noen døveskole i Nord-Norge ble det aldri, og døve nordfra har fortsatt lang reisevei til nærmeste døveskole i Trondheim.

Døveforbundet ønsket at videre skoletilbud, slik som yrkesskolene i Bergen og Stavanger, måtte bli obligatoriske i stedet for frivillige. I 1964 for eksempel, var det kun 60% av elevene som gikk ut fra døveskolene som fikk videre skoleplass. Utviklingen i samfunnet gikk i en retning som gjorde det nødvendig med høyere utdanning. Forbundet fryktet økt arbeidsledighet blant døve. I 1966 la Stortinget fram en melding som åpnet for større integrering av hørselshemmede elever i skolene på de døves hjemsteder. Døveforbundet reagerte sterkt på dette, og fryktet at fokuset for det døve barnet da ville være på den ene sansen det manglet, og ikke på mulighetene.

I mai 1972 startet byggingen av Ål folkehøyskole og kurssenter for døve. Penger hadde vært samlet inn i lang tid og gaver var mottatt fra speiderne i Norge. Det var en drøm for mange i organisasjonen som gikk i oppfyllelse når døve skulle få eget kurssenter og eget folkehøyskoletilbud. Skoleåret 1973/1974 startet det første kullet på Ål.

Allerede på Døveforbundets landsmøtet i 1924 ble det brukt tolk. Men fra bruken av tolk i organisasjonen og innad i døvemiljøet til en anerkjennelse av retten til å bruke tolk når man trengte det i hverdagen, var det en lang vei å gå.

I 1965 gjorde forbundsstyret et vedtak om døvetolker: Forbundet skulle gjennomføre tolkekurs i Oslo, Bergen og Trondheim. Målet var å gi habile tolker en innføring i forskjellige sider ved tolketjenesten, for eksempel personvern og taushetsplikt. Styret hadde også et møte med rikstrygdeverket om muligheter for refusjonsordninger ved bruk av tolk. Døveforbundet så også muligheter for døve til å ta høyere utdanning om en tolketjeneste kom i stand.
Tidlig på 1970-tallet vedtok Rikstrygdeverket å innføre en offentlig døvetolketjeneste. Foreløpig fikk døve kun dekket tolk til lege- og sykehusbesøk. Fra 1988 kunne døve få dekket utgifter til kirkelige handlinger som gjaldt dem selv, nær familie og nære venner. I 1989 var det klart for ettårig døvetolkutdanning ved Statens spesiallærerhøgskole. Året etter ble det opprettet tolkesentraler rundt om i landet.»

Fjernsyn:Tekniske nyvinninger som radio, tv, telefon, talefilm på kino og båndopptaker kom døve lite til gode. De møtte liten forståelse for problemet hos NRK da Døveforbundet kom med ønske om teksting av nyheter. NRK og myndighetenes svar var at de døve måtte ta kurs i munnavlesning. I 1975 sendte NRK programmet ”Lytt med øynene” som var et kurs i munnavlesning. Dette var noe de tunghørte var glade for, og det var vanskelig for Døveforbundet å nå fram til myndigheten om at døve hadde at annet behov enn tunghørte.

Døveforbundet begynte selv å lage programmer som var av interesse for døve gjennom produksjonsselskapet Døves Video som forbundet opprettet i 1974. Etter hvert produserte Døves Video tegnspråklige programmer for NRK. I 1978 ble det sendt en programserie i barne-tv som het ”Kan du se hva jeg sier?” med små tegnspråksleksjoner. Tanken bak var at hørende barn, og voksne rundt døve barn, skulle lære litt tegn. Samme året begynte NRK å tekste ”Ettermiddagsnytt”. Endelig opplevde Døveforbundet positive ting på tv-fronten.

Høsten 1984 sendte NRK et tegnspråkkurs på 16 programmer som het ”Tegn er språk”. To døve kvinner ble landskjent gjennom serien: Anne Gloslie som var programleder, og Mira Zuckermann som hadde hovedrollen i komiserien ”Jakten på Monica” som var en del av programmet.
Før Stortingsvalget i 1985 ba forbundet om teksting av valgprogrammer, men NRK tekstet kun den siste partilederdebatten. Likedan gikk det ved kommunevalget i 1987. Skulle døve boikotte valg? Hvordan skulle de skaffe seg aktuell informasjon om de ulike partiene?

Høsten 1980 ble det plassert ut 20 teksttelefoner til døve som et prøveprosjekt. Selv om de 20 bare kunne ringe hverandre var teksttelefon en kjærkommen hjelp for døve. Men det tok sin tid fra et vellykket prøveprosjekt og fram til myndigheten kom på banen med midler. Først i 1984 kunne teksttelefon tas i bruk. Da ble formidlingssentralen opprettet. Det var gratis å ringe formidlingen og åpent fra 8 til 21. Men for å få teksttelefon måtte du ha legeerklæring på at du var telefondøv. Dette var noe forbundet opplevde som uholdbart. Fra 1988 derimot var tilbudet blitt bedre. Nå var det tre døgnåpne formidlingssentraler i Norge. Teksttelefonene kunne også brukes til å ringe direkte til en lik teksttelefon både i Norge og til nabolandene. Dette lettet kommunikasjonen for døve.
Teksttelefon fra 1980-tallet

Andre hjelpmidler: I 1967 fikk Døveforbundet se på ei vekkerklokke for døve og et dørklokkevarslingssystem, som en ingeniør hadde utviklet. Etter hvert ble det utviklet flere hjelpemidler som gjorde hverdagen enklere. Til å begynne med var det forbundet som kjøpte og leide ut enkle hjelpemidler som vekkerklokke med lampe for døve, og varselanlegget ”Blinken” til småbarnsfamilier. ”Blinken” var et lysanlegg for dørklokke, vekkerklokke og ved spedbarnsgråt.

Første gang døve i Norge bestemte seg for å ta i bruk virkemidler som demonstrasjoner var i 1978. Det ble demonstrert i de fire størst byene. Parolene gjaldt flere døvetolker, mer teksting i NRK og tegnspråk i undervisningen. Demonstrasjonene fikk god pressedekning, og markerte en ny måte for forbundet å nå fram med sine synspunkter.

Demonstranter i Trondheim 1978

På nyåret i 1988 sluttet NRK å tekste ”Ettermiddagsnytt”. Frustrasjonen over dette og generelt liten vilje hos NRK til å tekste programmer, endte med at landets døve samlet seg om en lisensstreik. Lisenspengene ble betalt inn på egen streikekonto. Nesten 1200 deltok i streiken, som fikk gode presseoppslag. I oktober hadde Døveforbundet et møte med NRK hvor NRK lovte daglige nyheter på tegnspråk, månedlige aktualitetsprogram for døve, tilrettelagte barneprogram og et mål om å tekste 80% av programmene når den nye tekstmaskinen kom i bruk. Lisensstreiken ble avblåst og pengene betalt inn, og i 1989 fikk døve se konkrete positive resultater av lisensstreiken. Det året ble ”Ettermiddagsnytt” erstattet med ”Nyheter på tegnspråk”, andre nyheter ble tekstet gjennom tekst-tvs side 777. Årets høydepunkt kom i desember da NRK sendte adventserien ”Vertshuset Den gylne hale” med tegn og tale, og døve skuespillere sammen med flere kjente hørende skuespillere.

Demonstrasjonstog i Trondheim, 1991

Da statsbudsjettet for 1990 ble lagt fram var døveskolene nevnt i ”Prosjekt S”. Et prosjekt som tok sikte på å legge om eller eventuelt legge ned døveskolen. Regjeringen gikk sterkt inn for full integrering av alle hørselshemmede. Dette førte igjen til massedemonstrasjoner i døvemiljøet. Høsten 1990 gikk 800 demonstranter gjennom hovedstadens gater og til Stortinget under slagordet ”La døveskolen leve!” Det var mange organisasjoner som stilte seg solidarisk med Døveforbundet, og i juni 1991 led Arbeiderpartiets ”Prosjekt S” nederlag da stortingsflertallet gikk inn for fortsatt helårsdrevne døveskoler ved de planlagte kompetansesentrene.

I 1991 flyttet døveskolen i Trondheim ut av Rødbygget og til nye lokaler utenfor byen. Hva kom til å skje med det gamle bygget som hadde vært døveskole helt siden det ble bygd i 1855? I dette huset hadde Trondheim Døveforening blitt stiftet i 1898 og Norges Døveforbund i 1918. Derfor ble det allerede i 1990 opprettet en stiftelse som skulle arbeide for at Rødbygget kunne bli et nasjonalt museum for døvehistorie. Samme året ble også Norsk Døvehistoriske Selskap stiftet. De ønsket å samle inn og ta vare på alt som hadde interesse for døvehistorien. Selskapet kom med støtte til museumsplanene. Men i desember 1990 vedtok Stortinget at hele området Bispegata 9B, som Rødbygget var en del av, skulle overlates til Trondheim ingeniørhøgskole. Det viste seg at Rødbygget var verneverdig, og da ble det ikke fult så enkelt for ingeniørhøgskolen å ta bygget i bruk. Høsten 1991 var døve fra hele landet samlet i Trondheim til Døves Kulturdager. Det ble arrangert et demonstrasjonstog gjennom byens gater. 500 demonstranter deltok til støtte for at Rødbygget måtte bli museum. Ingeniørhøgskolen sa ja til å leie plass til et døvemuseum, men leiebeløpet var skyhøyt. Derfor endte det med at Norsk Døvemuseum ble en del av Trøndelag Folkemuseum i 2002.

Vil du vite mer?
Les Thorbjørn Johan Sander: Døveorganisasjonen i kamp gjennom 75 år, 1993.